Sjeldne gjester fra vest

Til tross for at sandsnipe (calidris pusilla) er en vanlig vader på østkysten i USA, er den svært sjelden i Norge med kun få funn og da hovedsakelig voksne fugler på sommeren. Stor var derfor gleden i fuglemiljøet når ikke bare en, men to ungfugler dukket opp samtidig på Håstranda i Rogaland nå i oktober!

En av grunnene til at den ses så sjeldent i Norge kan være at de er så vanskelige å artsbestemme. Sandsnipen er en bitteliten grå vadefugl som uten nærgående studier fort overses som en hvilken som helst annen vader. Men med litt kunnskap om de minste vaderne, kalt calidris slekten, så er det ikke umulig å klare å artsbestemme den. Veldig ofte vil du finne en slik fugl sammen med andre vadere og særlig er det stor sjanse for å se den sammen med myrsniper. Sandsnipen vil være tydelig mindre enn myrsnipe og da har du allerede utelukket mange aktuelle arter. Faktisk vil det av norske vadere kun være dvergsnipe igjen hvis du samtidig får med at bena er helt svarte. Dvergsnipe vil som regel ha betydelig mer mønster og farger (rusttoner) i drakten enn sandsnipe (inkl en hvit V på ryggen, samt ha et spissere nebb). Unge dvergsniper har også en annen tegning i ansiktet med antydning til delt øyenbrynstripe. Se bildet under tatt på Nærland i september. 

Som det engelske navnet Semipalmated Sandpiper antyder så har sandsnipen antydning til svømmehud mellom tærne (rød pil). Dette er den sammen med beringsnipe den eneste calidrisvaderen som har. Klarer du å se eller fotografere dette så kan du med andre ord være sikker på at du har en av disse to artene foran deg. Beringsnipe som er vanlig på vestkysten av USA og svært sjelden i europa med bare et funn i Norge er forøvrig den arten som likner mest på sandsnipe. Beringsnipe har antydning til lengre, spissere nebb (men det overlapper) og har også mere tegninger på ryggen (rødbrune innslag) samt mer streking på halssidene, mens sandsnipen er mer grålig og kun diffust flekket på halssiden. 

Her en draktstudie av de to sandsnipene på Håstranda. Begge nokså typiske individer med kort, stubbt nebb og "grå" drakter. Legg imidlertid merke til den øverste (som omtalt i felt som "den minst fine") som har et lite bånd på skuldrene med mørke fjær med mer varme rustkanter og et felt under med det som kan være manglende fjær (vinterfjær på vei ut?). 

Som den fuglepaparazzi man er, så kan man vel ikke dy seg for å fotografere også under intimvasken :)

Alle bildene tatt med Canon 1DX og 800mm 5.6 objektivet. ISO var fra 8000 til 1600. Jeg brukte blenderprioritert automatikk (Av) og holdt meg til blender 5.6 pga dårlig lys og behov for relativt raske lukkertider (under 1/500s gir mange uskarpe bilder). Eksponering av fugler med hvite fjær med varierende bakgrunner (inkl svart tang) er utfordrende, særlig i skiftende skydekke. Når det var overskyet så brukte jeg som hovedregel +1 Ev og i sol 0 Ev og justerte etter behov (les:bakgrunnen).